Silandender (Mergus serrator) på Ulvikafjorden.
Siland (Mergus serrator) er en monotypisk fiskeand som tilhører i andefamilien (Anatidae), der arten inngår i slekten Mergus. Arten har en sirkumpolar utbredelse over det meste av holarktis, men ikke i polområdet og den sørlige delen. Den er en norsk ansvarsart, fordi den forekommer med minst 25 % av den europeiske bestanden i Norge. På høye breddegrader regnes arten som en kortdistansetrekker. Arten hekker i det meste av Fennoskandia og er jaktbar i hele Norge mellom 10. september og 23. desember.
Siland er ganske stor fugl med en relativt lang og slank kroppsbygning. Det hersker tydelig kjønnsdimorfisme mellom kjønnene, året rundt. Arten veier cirka 800–1 350 g, og hannen blir størst. Arten varierer dessuten i fenotype gjennom utbredelsesområdet, men ikke mer enn at variasjonene faller inn under nominatformen.
Fjærdrakten er variert utfarget, både hos hannen og hunnen. Hannen har mørkegrønt hode med todelt nakketopp, hvit halsring, kastanjebrunt bryst, svart rygg, gråhvite kroppssider, røde ben og rødt nebb. Hunnen har brunt hode og nakketopp, og er gråbrunt spraglet på rygg og kroppssider. Jevn overgang mellom den brune fargen øverst på halsen og den grå fargen på brystet skiller den fra laksandhunnen, som er meget lik, men har skarpt skille mellom det brune og grå på halsen. Hos silandhunnen er også det hvite vingespeilet delt i to med en svart stripe, mens laksandhunnen har helt hvitt vingespeil. Etter hekking skiftes drakten, og de to artene blir vanskeligere å skjelne fra hverandre.
Arten har et relativt langt og smalt, sagtakket nebb med en ørliten krok på overnebbet helt ytterst. Nebbets utforming hjelper fuglene med å holde på fisken de fanger. Arten eter imidlertid også noe snegler og muslinger, og de unge fuglene fanger og eter vanninsekter i den tidlige livsfasen. En undersøkelse fra Altaelva beskriver næringsinntaket, som i hovedsak er småfisk.
Silanda kan hekke både i saltvann og i ferskvann, men den er mest vanlig i temperert klima med boreal barskog, der det er godt med dype innsjøer og elver med klart ferskvann over og steinbunn og med moderat strømning i. Sammen med ærfugl er silanda den eneste andearten i Norge som hekker i stort antall på kysten, der den gjerne hekker i store grupper på holmer og skjær.
Redet skjules, ofte under en tett busk eller ei trerot eller lignende; ved kysten også ved naust og lignende. Redet, som er bolleformet, består av tørt gress som fôres med dun, og er som regel plassert i en liten fordypning i bakken. Hunnen legger 7–12 (5–25 ligger innenfor normalen) gråbrune eller grønnlige egg (med et intervall på ett egg per halvannen dag) i mai–juni, som hun ruger alene i cirka 28–35 (typisk 30–31) dager. Når ungene er klekket forlater de som regel redet i løpet av 24 timer og blir med mora, som passer dem til de blir flygedyktige etter 60–65 dager.
Etter eggleggingen samles hannene i flokker og trekker mot fiskerike gruntvannsområder på kysten for å myte. Hunnene feller vingefjærene på seinsommeren mens de fortsatt er sammen med ungene og befinner seg i hekkeområdene.
Kjelde; Wikipedia