Fossekallen

Fossekallen (Cinclus cinclus)
Fossekallen (Cinclus cinclus)

Fossekallen

Fossekall, elvekonge eller vannstær (Cinclus cinclus) er en art i fossekallfamilien (Cinclidae), som inkluderer kun fem arter i samme slekt. Arten overlever i kraft av elleve underarter, hvorav nominatformen hekker i Skandinavia.

Arten ble i 1963 kåret til Norges nasjonalfugl etter en lytteravstemning i NRK. Denne karakteristiske «neiende», svart/hvite fuglen trives over det meste av Norge året rundt.

Etymologi

Det offisielle artsnavnet på norsk er fossekall, men både elvekonge og vannstær anerkjennes. Benevnelsen fossekall sto første gang på trykk i 1715. Arten benevnes dessuten under en rekke lokale navn. Blant disse er elveprest, fosseskadde (Telemark), elvekall (Vestlandet og Nord-Norge), straumstare og kvernkall (noen steder i Sør-Norge) Fossekallen har minst 70 ulike lokalnavn i Norge, og i alle fall 50-60 er kjent fra Sverige.

Beskrivelse

Fossekallen blir omkring 17–20 cm. Hannen veier cirka 53–76 g og hunnen cirka 46–72 g (nominatformen), men dette varierer litt mellom de ulike underartene. Hannen blir imidlertid noe større enn hunnen.

Fjærdrakten er brunsvart, med et markert hvitt felt på hals og bryst. Den varierer imidlertid noe mellom underartene, spesielt den brune underdelen. En av underartene (cashmeriensis) finnes dessuten i en variant som mangler den hvite brystflekken, og en annen (leucogaster) har en variant som har helt hvit buk. Kjønnene har tilnærmet lik fjærdrakt. Fasongen ligner på en gjerdesmett, med korte vinger, og en kort, litt oppreist hale, men fossekallen er mye større. Ungfuglene er grålige, med flekket grå og hvit underside.

Et godt kjennetegn er den ustanselige «neiende» bevegelsen.

Den holder seg alltid i nærheten av rennende vann, og kan dykke og svømme korte strekk under vann. Den bruker vingene som svømmeredskap når den dykker, og «spaserer» deretter på bunnen, mot strømmen.

Hele året frembringer den et sitrende «tsitt-tsitt-tsitt». Sangen forøvrig er pludrende og skurrende fløytetoner.

Taksonomi

Inndelingen av underartene trenger revisjon, spesielt siden det er oppdaget at cytokrom b sekvensene er i konflikt med underartenes antatte distribusjon i det vestre Palearktis. Det er oppdaget svært komplekse fylogeografiske strukturer som involverer minst fem distinkte klader. Mange av variasjonene kan være klinale.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *